Archive for mai, 2012

EKSAMEN – FREMDELES EN HODEPINE ?

VURDERING I LYS AV KVALIFIKASJONSRAMMEVERKET

– og i etterkant av Kvalitetsreformen.

____________________

av Arild Raaheim

Professor, Program for universitetspedagogikk, UiB

Arild.Raaheim@iuh.uib.no

_______________________

Juli/August 2011

________________

For noen år siden stod jeg sammen med Kjell Raaheim som redaktør av boken Eksamen – en akademisk hodepine (Raaheim & Raaheim, 2002).  Boken hadde en undertittel: En håndbok for studenter og lærere.  I tillegg til å inneholde eksempler på ulike eksamensformer, var boken et forsøk på å si noe om hvilke forutsetninger eksamen bygger på, og noe prinsipielt om forholdet mellom eksamen (vurdering) og læring.  Boken ble utgitt året før iverksettingen av Kvalitetsreformen, og tanken vår var at den nettopp skulle være en håndbok.  Om vi legger salgstallene til grunn, er det lite som tyder på at den fikk noen særlig gjennomslag!

Det kan det selvfølgelig være mange årsaker til, men det lar jeg ligge her.  Poenget er uansett at en bok om eksamen nødvendigvis skulle bli uaktuell etter hvert som (intensjonene i) Kvalitetsreformen ble iverksatt.  Ett (av flere) hovedfokus ved denne var jo nettopp at utdanningsinstitusjonene skulle innføre alternativer til den tradisjonelle eksamen.

Den nasjonale evalueringen av Kvalitetsreformen viser da også at så skjedde.  Når det gjelder spørsmålet om hvilke pedagogiske konsekvenser reformen har hatt, slås det i delrapport 7 fast at vurderingsformene er det som har endret seg mest.  Variasjonsbredden er blitt større, men det har også skjedd en sterk økning i vurderingsformer som krever innleveringer eller prøving underveis i semesteret.  Mappevurdering er innført mange steder, men det er store variasjoner i hva denne termen dekker.  Det som samtidig kommer frem er at det nye ofte kommer på toppen av det gamle, med det som konsekvens at studentene prøves mer og hyppigere enn tidligere (Dysthe et al., 2006).

I dag, fem år etter at den nasjonale evalueringen ble avsluttet, og i lys av det som skjer i forbindelse med innføringen av nasjonalt Kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning, er det mye som taler for at vi på nytt bør rette et kritisk blikk mot eksamen og vurderingsordningene:

Hvor bevisst er vi når det gjelder å sørge for at det er en sammenheng mellom det som sies i form av læringsutbyttebeskrivelser på den ene siden, og vurderingsformene på den andre?  Hvilke vurderingsformer passer/passer ikke i forhold til det å skulle nå bestemte mål (om læringsutbytte)?  Hvordan kan vi integrere vurdering i undervisning for å nå ønskede mål?

Når jeg ser tilbake på det som har skjedd de siste årene er jeg tilbøyelig til å konkludere med at de største endringene på dette området er av språklig karakter.  Der det tidligere het evaluering og evalueringsformer (som strengt tatt var én, nemlig eksamen), heter det nå vurdering og vurderingsformer.  Den tradisjonelle eksamen er én vurderingsform, et eksempel på det som kalles summativ vurdering.  Her gjøres det et skille (i tid og rasjonale) mellom læring og vurdering.  Vurderingen kommer etter at læringen har funnet sted, og er en vurdering av læring.  Formativ vurdering er den vurdering som skjer underveis – for eksempel i form av skriftlig tilbakemelding (uten karakter), som studentene kan bruke for å forbedre et bestemt produkt – og som altså er en vurdering for læring.  Mapper og mappevurdering – som jo har blitt innført mange steder etter Kvalitetsreformen – kan brukes både formativt og summativt.

Et trekk ved utviklingen de siste årene er at de nye vurderingsformene mange steder nettopp brukes summativt (for eksempel ved at hvert element som inngår i en mappe karaktersettes og at disse brukes til å regne ut en samlet sluttkarakter).  Da har vi oppnådd å få flere navn på eksamen!  Dersom de ”nye” vurderingsformene kommer i tillegg til en tradisjonell avsluttende eksamen (for eksempel en avkrysningsprøve for å kontrollere at studentene har dekket hele pensum), kan vi risikere at vi også driver studentene i retning av det jeg i annen sammenheng har gitt betegnelsen ”overlevingsorientert læring” (Raaheim, 2011).  Simpelthen fordi presset på studentenes tid – i perioder – blir for stort til at de kan engasjere seg i stoffet på en kritisk måte.

Om vi da samtidig i våre læringsutbyttebeskrivelser legger vekt på ”kritisk refleksjon”, ”analyse og vurdering” eller lignende, har vi lagt til rette for en ubalanse mellom intensjoner og virkelighet (for så vidt uavhengig av hvordan undervisningen er lagt opp). 

Så gjenstår selvfølgelig spørsmålet om hva det er rimelig å forvente av kandidatene innenfor de ulike sykluser, og om vi virkelig skal akseptere den logikken som ligger innebygget i vårt nasjonale kvalifikasjonsrammeverk.  Det spørsmålet kan vi eventuelt komme tilbake til i et eget innlegg.

___________

Referanser

Dysthe, O., Raaheim, A., Lima, I. & Bygstad, A. (2006):

Undervisnings- og vurderingsordninger. Pedagogiske konsekvenser av Kvalitetsreformen. Delrapport 7 fra Evalueringen av Kvalitetsreformen. Oslo-Bergen: Norges Forskningsråd/NIFU-Step/Rokkansenteret.

Raaheim, A. & Raaheim, K. (Red.), (2002). Eksamen – en akademisk hodepine.  En håndbok for studenter og lærere.  Bergen: Sigma Forlag.

Raaheim, A. (2011).  Læring og undervisning. Bergen: Fagbokforlaget.

 

________________________________________________________________________________________

.
Se også kommentar Fra Staben
.
Det inviteres til diskusjon, spørsmål og kommentarer!  Bruk kommentarfeltet nedenfor.
Men du må være  “logged in” – Da må du registrerer deg. Det er enkelt. Klikk Vil du bidra? og se hvordan.
.
Når nytt INNSPILL kommer, flyttes innspillet ovenfor til “ARCHIVES” i menyen øverst til venstre.
Klikk på måned.
.
.
Tilbake til Nettsidene

MÅNEDENS TIPS: SPØR EN KOLLEGA !

 


 
DEN GODE BISTANDEN KAN VÆRE NÆRMERE ENN DU TROR 
____________________________________________________________

Arild Gulbrandsen

Program for universitetspedagogikk, UiB

Arild.Gulbrandsen@iuh.uib.no

_______________________________

Publ. første gang Juli/August 2011

_______________________________

Hender det at du lurer på noe i tilknytning til din egen undervisning og veiledning?  Noe om opplegget,  vektleggingen, måten å gjøre tingene på, din egen “fremføring”?  Sånn i det store og hele, eller akkurat der?  Et tips: Spør en kollega!  Det lyder så selvsagt. Men med hånden på hjertet – er det det?

For noen år siden var jeg med på å utvikle et etterutdanningstilbud for allmennpraktiserende leger der deltakerne besøkte hverandre i jobben.  Hver og en hadde en kollega på besøk som fulgte alle konsultasjonene med pasienter gjennom en hel arbeidsdag. Både underveis og etterpå skulle de drøfte det som foregikk, og den besøkende komme med sine refleksjoner. Reaksjonen var udelt positiv. Endelig fikk en direkte respons på sin yrkesutøvelse og noen å snakke med på et likeverdig og kollegialt plan!  Det hadde vært et savn. Kurset tilfredsstilte et etterlengtet behov. En lege på sitt kontor sammen med pasienten bak en lukket dør har ikke den muligheten. Det er mye å lære av pasientene, men den faglige og menneskelige kontakten med en kollega tilfører en annen dimensjon.

Eksemplet kan være overførbart til undervisning. Å undervise er en ensom jobb, sies det gjerne. Det er både sant og ikke sant. Ikke sant, for studentene er jo der(!)  Men sant, fordi kolleger sjelden eller aldri er der. Jeg gjør mitt og du gjør ditt – oppgavene er fordelt og det er det.

MEN: Utøvelse av undervisning er en kompleks virksomhet der den viktigste læringen skjer nettopp gjennom utøvelse, erfaring, utprøving og refleksjon. Dialog og kyndige kommentarer fra andre er essensielt. Her kan kolleger være en viktig ressurs for hverandre. 

De som har gjennomgått basisutdanningen i universitetspedagogikk vet hva dette dreier seg om. Der er undervisningsøvinger med tilbakemelding og refleksjon en viktig ingrediens. Tipset her er å bygge videre på dette i eget fagmiljø. Og de som ikke er kjent med det fra basisutdanningen, kan også gå i gang.  Så spør en kollega!  Å drøfte, og få synspunkter på egen undervisning fra en kollega fra tid til annen kunne være innebygd i kulturen: “Slik gjør vi det her!”

_______________________

  • Hvem skal en spørre?   Ikke gjør det for vanskelig.  Velg en du er på god talefot med og har tiltro til. Spør om vedkommende kan tenke seg å være en responspartner for deg i samtaler omkring din undervisning – en gang eller to, kanskje tre – kanskje fordelt over et tidsrom på noen uker?  (Og joda, vedkommende hartid, om du spør rett person, for dette kan være interessant!) 
  • Når  og hvordan ?  Det kan være en enkelt samtale omkring det du har på hjertet, der du legger fram og spør og får synspunkter. Bare det å sette ord på ting du lurer på overfor en annen kan være av stor verdi.  Eller det kan være flere samtaler. Eller du kan invitere kollegaen til å overvære undervisningen din  – og dere snakker litt sammen før og etterpå.
  • Hva skal dere snakke om?  Det kommer av seg selv, men en åpen dialog der du sier hva du tenker og erfarer, og kollegaen kommer med sine refleksjoner tilbake. Lydhørhet er viktig, at dere forsøker å forstå hverandres synspunkter.
  • Bytte på?   Kanskje dere bytter på, slik at du stiller deg til disposisjon for kollegaen en annen gang – og kanskje blir med inn i hennes undervisning?   Eller vil du spørre en tidligere kullkamerat fra basisutdanningen? 
  • Nærvær eller fjernvær?   Det beste er jo med en kollega som er fysisk til stede. Men teknologien åpner nye muligheter!  Er du digitalt kyndig har du neppe noen problemer med å kople opp en kollega som sitter et annet sted, på et annet kontinent for den saks skyld, og som følger din undervisning direkte via Skype med webkamera og en egnet mikrofon. Det er mest vanen som hindrer oss i å bruke slike muligheter i langt større grad enn vi vanligvis gjør.  Det erstatter ikke det fysiske nærværet, men kan være fullt brukbart og meningsfullt for personer som kjenner hverandre og allerede har en relasjon. (Se også mitt Månedens Tips fra februar 2011).
  • To samtidig?  En litt annen variant kan være at det er to som underviser sammen! Det berører jo rammene på en annen måte, men jeg nevner det, for dette har vist seg svært vellykket der det har vært prøvd (ved UiB bl.a. innen medisin og filosofi). Da ligger jo også dialogen og drøftingene innebygd i planleggingen og refleksjonene rundt.

Vel verd å prøve! – Det handler om å ta initiativ – og så er det dette med terskelen ….  Ønsker du råd eller samtale rundt rammene – ta kontakt.

LYKKE TIL !

________________________________________________________________________________________


.
Se også kommentar Fra Staben
.
Det inviteres til diskusjon, spørsmål og kommentarer!  Bruk kommentarfeltet nedenfor.
Men du må være  “logged in” – Det krever at du registrerer deg. Det er enkelt. Klikk Vil du bidra? og se hvordan.
.
Når nytt Månedens Tips kommer, flyttes tipset ovenfor til “ARCHIVES” i menyen øverst til venstre.
Klikk på måned.
.
Tilbake til Nettsidene
.